Hva er det nå da?

har snakket med 3, snart fireåringen på Skype. Det er søndagskveld og han hadde vært i dåpsselskap. "Det var grådig mange der!" Nå var det leggetid, men som unger flest, var det visst vanskelig å få sove. Forskjellige grunner for å være oppe var servert. Så ringte farmor på skypen, og da var det gjort! Godguttten strålte sitt beste smil og lot oss nok en gang få oppleve sjarmøren på sitt beste. Etter litt pludring var det best å gi seg, så barnet kunne få sove. " Ha en god lørdagskveld!" roper han til farmor og farfar.
Det er ikke så nøye med dagene, men å få barnebarnhilsen med seg inn i søndagskvelden og den nye uka, det er gull verdt!!

Barnebarn
Eit gledes-kvin frå ein eitåring på vaklande sofaføter er dagen si største oppleving.
Farmor syng ei vise om Teddybjørnen. Jenta har fått inn rytme, lyd og melodiar frå første teikn til liv i mamma sin mage. Pappa er ein rytme-leikar og barnet svarer med dans.

dans barn
urkreftene svarer med resonans
frå morslivet
rytmeslag i vatnet
der du sulla deg sterk
til du såg dagen i mor og far sitt ansikt
lat leiken fylla deg
og verda vil falda seg ut for deg
ver barn av Skaparen sin gode vilje
med rørsler i kroppen
til livsglede med håp

Å vera velkomne, er ei god kjensle. Innom i stover og i kjøkenkrokar. Så herleg naturleg, sjølv etter femten år. Det er ei flott oppleving. Fornya tillit,varme og vennskap fram imot neste vitjing på øya.

Mandag morgen blues.. solglimt i lange stråler gjennom lågt skydekke.. Tyskarar frå utleigehytter ser si vitjingstid og farer til sjøs. Dei hamstrar i frysarar, tur retur Tyskland.
Vi treng middagsmat, det er alt.
Vi hadde heime i ti år på ei lita øy i vest, sør for Bergen. Det er femten år sidan vi flytta. I dag kjem melding om at vi er velkomne. Eg kjenner ei glede. Vener vil vi skal koma.
Så lenge treng vi ikke vera toeine. Pensjonistar kan ta ting på sparket. Det er ei ny oppleving. Etter 40 år med program og tidspress, vert det nye tilveret ein annan måte å leva på..

ein vert lyrisk av fjord, tåkedottar, oljeinstallasjon på slep inn Nedstrandsfjorden. Veret vart varsla med mykje regn, ja jamvel rasfare nokre stader på Vestlandet. Vi sit trygt på hytta, som for lenge sidan vart kalla Kvila. Ein stad for familieidyll og rekreasjon. I dag er det rom for meditasjon, meir enn før. Toeine på hyttetur, på ubestemt tid. Slik vert pensjonisttilværet innleia september 2011.
Ein regnfull føremiddag med tur og bading i regnet, gjev glans over middagen og kaffistunda.
Tåkedottar ligg over øyene i sørvest. Fiskaren hamstrar for framtidsdagane. Vi kan ta ein dag om gongen. Det kjem berre ein dag om gongen for oss to no..
04.09.2011

et ord jeg har hatt liten befatning med. Innholdet er ukjent. En relasjon med et mistroisk innhold også.
Jeg har kommet i nærkontakt med fenomenet i det siste. Noen personer i mitt nærmiljø har problem med å forholde seg til hverandre. Selve ordet og betydningen blir en del av min verden, og tankene kretser rundt forståelsen av ordet.
Mis gir ingen forståelig forklaring, men jeg får tanker om noe som er gått tapt, eller noe som aldri har vært der, som en lengter etter eller har mistet.
Tro kan ha noe med religion å gjøre, men det handler også om tillit og trofasthet. Å få eie noens tillit, eller vise andre tillit, gir tro på menneskene. Å tro på noe, gir meg et fundament om noe som er fast. Å ha tro på en person i en nær relasjon, bygger opptil en trofasthet mellom personer.
I min verden er det noe av barnelærdommen at man skal ha stor tro på mennesker. Hverdagen er noen ganger mer realistisk enn som så, en kan møte skuffelser. Men utgangspunktet må være tiltro. Jeg tilnærmer meg deg, fordi jeg har tro på deg! Barnet skal møtes med tiltro. I en slik vekstjord vokser det til et selvstendig menneske med tro på seg selv og andre.
Noen kulturer, religioner og styreformer lærer at man kan ikke tro på noen. Praksisen viser at noen kan angi deg!
Mennesker er kommet til vårt land. Det blir lagt til rette for et midlertidig opphold på statlige og private mottak, mens deres søknader ligger i systemet. Det daglige liv går mest ut på å vente, lære seg litt norsk til hverdagsbruk; i butikker og på mottakets resepsjon. Mange kan engelsk, og det blir med det, i ventetiden. De som får et positivt svar fra UDI, får tro på systemet og Norge. Andre får motsatte erfaringer. Et eksempel er to ektepar fra Syria. Det ene fikk opphold etter kort tid, det andre fikk avslag. Det sistnevnte paret blir naturlig mistroiske til systemet. Da de første er muslimer og de andre ortodokse kristne, kommer antagelsene automatisk: I Norge vil de bare ha muslimer, ikke kristne!! Redselen for å måtte reise tilbake og mistroen til styreformen i hjemlandet, er så stort at mannen ble psykiatrisk pasient! Et annet eksempel er mennesker som har vært borte fra sitt land i flere år. De har lært mye om den nye kulturen i Norge. Noe er enkelt å assimilere. Noe sitter så dypt og er så fasttømret i deres identitet at det er nesten umulig å se bort i fra det, til fordel for ny lærdom. Det gjelder for eksempel det å ha tro på mennesker, i nære relasjoner, som de mer perifere.. Trusselen om tilbakesendelse er et stort hinder for å ha tro til mennesket og for å ha tro på systemet. Når vi sier at vi regner med folk inntil noe annet er motbevist, så regnes vi som naive. De yngste skal ære de eldre, helt ned til den minste oppmerksomhet, f.eks skal de yngste ønske GODT NYTT ÅR først. Mens vi, uavhengig av alder, skynder oss å være først.
Når du har kommet på besøk en gang, og ikke kommer tilbake når jeg for eksempel er syk, da viser du at du ikke lenger er min venn..
Disse små eksemplene viser hvor innfløkt hverdagen kan bli, og hvor mye det kreves av nye landsmenn og hvor mye det kreves av oss når det gjelder å være direkte, være korrigerende, men samtidig være venn og vise det vi lærer i praksis.
Ut fra en kristen tankegang, om å være brødre og søstre i troen, streve etter å forstå og hedre hverandre, kan spørsmålet komme om det er bare vi som er nye kristne, som skal gjøre det? Det er det sjølsagt ikke, men som oftest må en begynne med seg sjøl!
Innimellom må jeg ta meg i å tenke at det er snakk om mye følelser og liten fornuft..
Hvordan skal vi få fornuften inn i følelsene våre? Det spørsmålet gjelder ikke bare denne siden av livet.
At man ikke kan ha alle mennesker nært innpå seg, er en kjensgjerning og noe vi må akseptere. Noen mennesker suger for mye ut av livene våre, og vi må verne oss sjøl. Det betyr at vi er venner og kan omgås i ulike sammenhenger uten at en har personen som en nær venn.

Noen av oss, uavhengig av etnisk tilhørighet, fremmer politikerforakten. Nesten uansett hva en politiker sier og gjør, så er de noen ?kjøtthuer!? Det er en måte å snakke på og være på som medvirker til dårlig miljø og omgangstone, som igjen kan føre til mistro. For min del blir jeg mistroisk overfor folk som uttrykker seg slik.
Noe som forundrer meg, er at eldre mennesker som har vært med i en rivende utvikling de siste seksti år, er skeptiske til velferdssamfunnet og trygdeordningen.. De har opplevd at de må slite for vilkårene de nå lever under. At unge mennesker lever på trygd, gjør dem mistroiske overfor utviklingen og at den har gått for langt. At folk får dekket omskolering av NAV dersom de ikke har helse til å stå i den jobben de har, vekker aggresjon. De har opplevd å måtte streve både i barndomsheim og egen heim. Når sykdommen rammet en heim, måtte de hjelpe hverandre som best de kunne. Jeg møter en kvinne som virker hard. Det er ikke mange som fortjener å motta støtteordninger ut fra hennes syn. På bakgrunn om kjennskap til hennes barndom og ungdom, er det mulig å forstå henne, sjøl om jeg synes det er vanskelig..

En vanskelig sak for mange: Ei kvinne insisterte og spurte om hvorfor denne saken angående samlevende homofile som ønsker å ordineres til kirkelige stillinger, er blitt så viktig for noen prester, når det er så mye annet man kan stille spørsmål ved i Den Norske Kirke?
Jaha.. Jeg var ikke klar nok til å spørre; hvilke saker tenker du på? I løpet av samtalen fikk jeg sagt noe om Kirkens lærenemd. Det er en institusjon som skal vokte på kirkens lære. I 2006 (tror jeg) skjedde noe som er roten til alt dette:
Ingen i lærenemda var i tvil om at Bibelens ord om homofilt ekteskap, var helt klart. Bibelen sier at denne etiske dreiningen strir mot Guds ord!
Likevel bestemte lærenemda at dette kunne ikke hevdes i vår tid. Derfor stilte de kirken åpen for å ha to syn. Det var her det startet! Mens kirken tilstreber åpenhet, raushet, lave terskler og god takhøyde, er utviklingen gått i retning av raushet mot det ene synet og liten og ingen åpenhet mot det andre.
Noen av oss godtar ikke det. Det synes meg at kirken har blitt så åpen at det er lett for oss å gå ut! ( som en annen har sagt..)

En god tradisjon blir holdt i hevd; gudstjeneste på Synnesvarden, en høyde i Time kommune, men veien fra leirplassen Holmavatn i Hå kommune, er det en passelig tre kvarters gange. Der møtes vi og kan vanligvis skue mot sju prestegjeld. I dag lå tåka tett, det var helt stille i været. Så stille at det nesten føltes nifst, til Jæren å være. På slaget elleve, startet saksofon og trompet sine fanfarer og gudstjenesten var i gang. Presten talte omkring ordene KONGE, KALL OG KRAFT!
Med avsluttende velsignelse og musikk, inntok vi medbrakt mat, ispedd god drøs?
Tåka letta,vinden blåste i nakken og solstrålene titta fram mens utsikten kjentes som en ekstra hilsen denne dagen.

Samfunnet utvikler seg heter det. Det blir oppfattet som et gode. I vår kristne tradisjon har vi hatt en del felles retningslinjer. I et pluralistisk samfunn blir disse oppløst. Vi ønsker mennesker fra ulike kulturer og religioner velkommen. Menneskerettighetene er vår rettesnor når det gjelder å respektere andre kulturer og religioner. I vår naivitet kan vi gå for langt. Alt blir gjort til rett! Som samfunn, har vi rett til å stå for noe! Vi har også rett til å kreve respekt for våre lover og regler. Det trenger ikke komme i konflikt med at vi tar godt imot våre nye landsmenn, og gjør en jobb sammen med dem for å få dem integrert i vårt samfunn.

Vi har en kristen arv. Veldig mange ønsker å ta med seg deler av den. Isteden opplever for eksempel mange unge foreldre at hjemme synger de " Du som metter liten fugl" når de skal spise. I barnehagen synges det en såkalt "nøytral" sang. Hvor nøytral er egentlig "Kua mi, jeg takker deg?" Kunne barna lære noe om forskjellige kulturers praksis ved måltider?

Jeg er en kristen. Hører ikke til Den Norske Kirke, men har nær befatning med den. Da den nye ekteskapsloven ble innført i 2008, var det mange som protesterte. Den er en slags ikke-kjønnet lov. Nå skiller vi ikke mellom mann og kvinne, men likestiller mann og mann,kvinne og kvinne. Kirken måtte ta stilling til om den ville vie f. eks to menn. Der er den delt.
Noe som for mange ble et enda vanskeligere spørsmål, er om to menn eller to kvinner i ekteskap kan vigles til kirkelige stillinger? Kirkens lære-nemd delte seg i to. Den ene siden mente det var rett, den andre siden ikke. For den ene siden blir kjærlighetsbudet brukt som tolkningsnøkkel. For den andre siden brukes det som Bibelen sier om at det er en mann og en kvinne som skal leve i ekteskap.

Så skjer det noe!

Noen mener de ikke kan tvinges til å følge et såkalt "nytt syn." Prester begynner å protestere! Biskoper står samlet og går ikke i dialog med "opprørsprester." Det fører til at noen trer ut av embetet før de er rettmessige pensjonister. I en åpen folkekirke snakkes det mye om "lave terskler" og at det bør være "høyt under taket." Altså en respekt og en raushet som skal være bilde på Guds omsorg for alle mennesker!

Guds omsorg rekker langt! Rekker kirkens omsorg også til de som ut fra sin samvittighet ikke kan leve med å gå på akkord med Guds ord om livet? Gud gir oss noen regler for liv og lære. Er det hans kjærlighet som tvinger oss?

Samfunnet utvikler seg heter det. Det blir oppfattet som et gode. I vår kristne tradisjon har vi hatt en del felles retningslinjer. I et pluralistisk samfunn blir disse oppløst. Vi ønsker mennesker fra ulike kulturer og religioner velkommen. Menneskerettighetene er vår rettesnor når det gjelder å respektere andre kulturer og religioner. I vår naivitet kan vi gå for langt. Alt blir gjort til rett! Som samfunn, har vi rett til å stå for noe! Vi har også rett til å kreve respekt for vår kultur og våre lover og regler. Det trenger ikke komme i konflikt med at vi tar godt imot våre nye landsmenn, og gjør en jobb sammen med dem for å få dem integrert i vårt samfunn.
Vi har en kristen arv. Veldig mange ønsker å ta med seg deler av den. Isteden opplever for eksempel mange unge foreldre at hjemme synger de ? Du som metter liten fugl,? når de skal spise. I barnehagen synges det en såkalt ?nøytral? sang. Hvor nøytral er egentlig ?Kua mi, jeg takker deg?? Kunne barna lære noe om forskjellige kulturers praksis ved måltider?
Et to år gammelt barn hadde foldet hendene da de skulle spise. Da moren kom om ettermiddagen, beklaget styreren hendelsen. " Det er ikke vi som har lært han det altså! På tegnspråk betyr det "appelsin!"

Respekt. 25.mai 2011
Radioens Ekko, et utmerket program, tar opp temaet "Respekt." Mange gode innslag om respekt for alle mennesker, ulik i kjønn, rase, helse, sosiale sammenhenger og intelligens.
" Raushet" er et moteord. I den sammenheng savner jeg respekt for et menneskets samvittighet. Respekt må gå flere veier. Mange kjenner seg bundet av sin egen samvittighet.
En kan spørre seg hva samvittigheten er relatert til? Vi har forskjellig oppvekstmiljø og dermed forskjellig påvirkning på vår egen samvittighet. I et samfunn bygd på lover og regler, må mennesker bøye seg for felles lovmessighet. Vi kan protestere på urettferdighet og skal gjøre det. Veldig ofte er det felles samfunnsregler som gir bestemmelsene, og vi må gi oss. Andre ganger blir mennesker urettferdig behandlet i et samfunn og vårt demokrati gir oss rett og plikt til å heve røsten. I den grad vi ikke gjør det, svikter vi kanskje..

Dette vil jeg skrive mer om..

Nå er trygdeordningen på radioens temaliste igjen! Fredag skal stortinget behandle spørsmålet omkring uføretrygdedes rett til arbeid ved siden av trygden. Ei tid har de hatt rett til å tjene 1G. Nå fremmer regjeringen ønske om godkjenning for å sette beløpet ned til under det halve, 30.000kr.
En kan innvende at man er uføretrygdet fordi en har en kronisk sykdom eller en varig skade. Hvorfor skal man da jobbe? De fleste må bruke tid til å ta vare den helse- og arbeidsresten en har.
Fra et sosialiseringssynspunkt er det likevel godt for mange og komme i tilrettelagt arbeid der en kan få styre arbeidstida sjøl. For mange har nok det vært en ekstra giv til å komme seg ut. Ikke alle takler å knytte seg til lag og foreninger i nærmiljøet. Mange må i såfall ha et ekstra puff og hjelp til å komme seg ut. En arbeidsplass der en møter gamle kolleger, får et innblikk i eget fag og kanskje kan henge seg på nå kollegiet skal møtes i sosiale settinger utenom arbeidstid, er gull verdt. I det lange løp tror jeg samfunnet kan spare penger på å la muligheten være som den er.. Ikke mange dør av røyk og alkohol. Langt flere dør av ensomhet, sies det..

Natasha Pedersen i "Ja, til lindrende enhet" har lansert begrepet Ventesorg. Hun har mistet et barn og er nå en av aktørene i denne organisasjonen.
Uttrykket gav meg egne følelser. Lang tid tilbake var det dette jeg kjente på! En alvorlig syk far og fem friske barn. Jeg hadde ikke ord for følelsene mine den gangen. Jeg sa noen ganger at jeg kom døden i forkjøpet! Måtte på et vis gardere meg slik at ikke dagen skulle komme som et sjokk. Lindrende enhet og Natasha er opptatt av å sette ord på følelsene som oppstår i samlivet med mennesker som en vet skal dø. Depresjon, angst og frykt, ekstreme bekymringer for den døende pasienten kan inntre. Sjøl opplevde jeg en fremtidsangst. Sikkert ikke rart, med fem barn og ta meg av.
Ordet Ventesorg gikk rett inn, et gjenkjennelig og jeg tror, et forståelig begrep.

Det var en ungdommelig opplagt konfirmasjonsgudstjeneste. De eritreiske gjestene gav et flott preg på en forsamling på 400, de aller fleste var norske. Èn konfirmant med tospråklig bakgrunn. Venner og foreldre var i nasjonale festdrakter, de fleste av dem. Kvinnenes hårpryd gir et ekstra festinntrykk. De er vanligvis flotte, men ekstra flotte denne dagen.
Veldig mange av eritreere som bor i vårt område var innbudt. Middagen var nasjonalretten ?Indjerra,? sterkt velsmakende og spennende!
Flotte mennesker, en flott konfirmant og en flott fest! Vi er priviligerte som får være blant venneflokken til Samuel og hans familie!

I halvt sovende tilstand under morgenandakten i dag hørte jeg ord om trygg start i et barneliv, om sang som ikke var avhengig av en tekst om Jesus, men om rammene rundt sangen som ble sunget.. Vedkommende hadde minne om sangen ?nede på stasjonen tidlig en morgen..?
Videre hørte jeg noe om hyrdestaven og hvem som bærer den..
Mine barnebarn blir ofte bysset i søvn med ?Når trollmor har lagt sine elleve små troll.? Jeg har lenge lurt på hvorfor den virker så godt..? Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare,? har mer effekt på meg enn på barnet..
Skolemedisineren, musikkterapeuten og healeren Mysja har gitt meg svaret. Han forteller at han i sitt healer- arbeid bruker sangen på voksne. Avspenning og ro preger behandlingen. Det er noe med tonearten og rytmen som virker inn når en skal finne roen. Nå bruker jeg sangen helt bevisst!!